Ingen bestemmer hva en skal drømme. Min drøm i natt var slitsom, og jeg reddet mange!
Det begynte med at jeg satt på en terrasse og så på utsikten, solnedgangen. Jeg pratet med noen, en mann, men er usikker på hvem han var.
Ved siden av stolen min stod en stor blomsterkrukke, og da mener jeg stor krukke.
Den var glassert i koboltblå, akkurat slik jeg liker. Den var fylt til randen av regnvann, det var vann helt kant i kant, og av en eller annen grunn så ble jeg så fasinert av dette vannet.
Jeg satt og hørte på hans mono stemme, og stirret på vannet. Plutselig så jeg en fisk!
En fargerik liten fisk med trutmunn og i tusenvis av farger, den var så vakker, den var i vannskorpen og hentet luft. Jeg så trutmunnen opp og ned opp og ned.
Så plutselig hoppet fisken, akkurat som den ønsket oversikt. Jeg satt meg frem i stolen, og det var som om fisken og jeg "hadde ett øyeblikk". Vi stirret på hverandre, og ble sjelevenner.
Fisken svømte og svømte, mannen pratet og pratet.
Vi satt der til det ble helt mørkt og fuktig ute. Og faktisk litt kjørlig, han ville gå inn. Jeg kunne ikke gå fra fisken. "Har du en glassbolle", spurte jeg. Han tittet undrende på meg, gikk inn og kom ut med en flott glassbolle, så forsvant han inn igjen.
Fisken lå i vannskorpen og pustet, og ventet på meg. Jeg så på fisken og sa " du må bli med meg".
Så tredde jeg glassbollen ned og under fisken, dro den opp og fikk med meg fisken og noen små babyfisker også.
Jeg gikk inn, satt bollen på spisestuebordet.
Verten hadde satt frem masse drikkevarer, og forsynt seg grådig, og tatt litt og drukket litt for fort.
Jeg satt helt stille og tittet fasinert på fisken og babyene. Fisken tittet på meg også, vi hadde øyeblikket!
Så var jeg plutselig på min gamle jobb, og jobbet med tidligere kollegaer. Der var det en vegg som var ett vindu, og i det vinduet var det massevis av fisker.
Vi var alle opptatt av og jobbe, men mens vi jobbet så tittet vi på de fine fiskene. Det var mye latter og morsomt.
Og så plutselig satt jeg ved spisestuen og var ved glassbollen.
Da var den full av fisk, men så fikk jeg se at det var vått på bordet, glassbollen lakk.
Jeg handlet effektivt, føk avgårde med bollen inn på kjøkkenet, og helte den i oppvaskkummen, men jeg fant ikke hvordan jeg stengte kummen, og var desperat, når jeg prøvde å tette hullene med fingrene mine, hånda mi.
Jeg så en champis bolle, og kastet fiskene med fingrene mine i den, men der var det ikke vann, så jeg måtte sette på kranen, og det klarte jeg ikke når jeg skulle tette hullene, for en kamp. Det var skikkelig håndtering, jeg rev av meg blusen og tettet sluket og den ble som en sil, for at ikke fiskene skulle forsvinne i sluket.
Jeg kjempet deres kamp. Fikk fylt champis bollen, og hev fiskene i den.
Noen fisker hev etter luft, de hadde ligget lenge uten vann, ville de overleve.
Jeg stod i noens kjøkken i bh`'en , så kom min lillesøster inn i rommet og lurte på hva jeg holdt på med. Hun så jo ikke fiskene, og det så nok litt rart ut. Hun løftet øyebrynet og sa "fått nok eller".
Så tittet hun i champis bollen.
Jeg hoppet og danset og smilte, " Jeg reddet de" jeg var så fornøyd.
"FISK ER FISK" sa hun, tok en slurk av glasset og gikk ut av rommet.
Jeg kunne ha fiket til henne. Det var MIN fisk, og den overlevde med barna sine. Den var fin , fargerik, vill fisk. INGEN skal drepe min fargerike fisk!
Bildet er fra boken: Fam Irvoll - Tegn et hjerte til meg.
Denne drømmen forteller meg noe, om meg.
INGEN skal drepe min kreativitet, fargerike og utradisjonelle person jeg er.
Nesten så jeg ha sett lyset!
