Medlem i Reiseklubb :-)

Hæææærlig, jeg er invitert til å være med i en reiseklubb.
5 flotte damer, reiser 2 gr i året. De bytter på å reise innland/utland.
Neste år er det utland, og jeg får lov å være med....
Det er noen flotte damer, med glede,glød og galskap.
Ler så utrolig mye sammen med de, og det er takhøyde for å snakke om det meste.

Neste år er det København som gjelder, så her er det bare å forbedrede seg på at det er:
"Dejlligt å være Norsk i Danmark".

Takk Damer, for at jeg er blitt medlem i deres reiseklubb, glææææder meg!

Solstråleboken

Dette er en bok jeg kan anbefale på det varmeste.

Den handler om HOVEDROLLEN i livet vårt.
Jeg malte dette bildet etter å ha lest boken en gang. Det er noen gullkorn i boken, som får deg til å smile.
Eks:
"Ha mot til å bruke din forstand". (Horats)
Eller
"Når forandringens vind blåser
- setter noen opp levegger.
Andre bygger vindmøller"! (kinesisk ordtak )
Du behøver ikke lese den sammenhengende, du kan hoppe etter som du trenger litt ettertanke på temaer.
Og en fabelaktig arbeidsbok faktisk.
Eks igjen
"Han som jakter på blomster, vil finne blomster.
Og han som elsker ugress, vl finne ugress". (Henry Ward Beecher )
Så jeg sier bare løp og kjøp.....

Boblende Energi

Yes!
Har du våknet og kjent den... boblende energien.
Slik hadde jeg det idag

Jeg ligger på havet bunn og ser opp, på det deilige havet som er over meg, her er det bare muligheter.
Jeg kjenner at det er farger jeg trenger idag.
Så idag er det rødt og kobolt som gjelder :-)
Jeg kjenner at det røde er energien, og det kobolte er roheten.
Her skal det bli en kreativ idag.
Det regner ute, pisker mot ruten og jeg sitter her boblende... Fyrer i peisen, har tent masse stearinlys og det er slik en flott høstdag. Dagen byr bare på muligheter.
Var til akuprusur igår, og jeg så til Tina gi meg energi, og jammen til meg har hun gitt meg fornyet energi.
Akkurat slik det skal være på en høstkveld..
Nyt dagen og boble ivei

En novelle fra meg på en søndag

JEG HAR EN DRØM …

AV

JANNE M. HASLE

Jeg stod skrevs over ham i sengen, han snorket høylytt, over hodet hadde jeg min store sovepute. Gospelkoret i hodet mitt sang ”FRIHET” klappet og sang igjen”FRIHET”! Om jeg legger puten over ansiktet med min vekt i tillegg, som er 90 kg, så rekker han ikke å reagere. Bena mine låser armene hans. Han er full, noe som gjør det lettere….

Ja, så sitter jeg her på mitt vanlige sted en lørdags formiddag. Jeg har vært her i mange år nå, den første gangen var for 35 år siden, da Gunnar hadde fridd.

Jeg går hit for å tenke, få ro, glede, energi eller bare nyte havet.

Jeg har vært her i alle sinnsstemninger og dette er mitt, bare mitt tilholdssted.

Den store steinen i nærheten av vannet på Feste i Moss, nedenfor der vi bor på Ekholt.

Jeg fant dette stedet og steinen, da jeg var 18 år, ung og uskyldig. Jeg bestemte meg på denne steinen, at jeg skulle gifte meg med Gunnar, selv om magen min fortalte meg noe annet.

Jeg bestemte meg på steinen, for hva jeg skulle bli når jeg ble voksen. Nemlig arbeid med tall, jeg elsker regnskap.

Jeg bestemte meg på steinen at jeg skulle bli rik.

Jeg bestemte meg på steinen at Gunnar og jeg ikke kunne leve sammen mer!

Jeg går til dette fantastiske stedet og steinen nesten hver lørdag, selv da barna var små. Da var dette min alenetid, mens Gunnar tok barna med til svømming eller biblioteket.

Nå da ungene er voksne har jeg fortsatt å gå hit, til steinen, for å få min alenetid på lørdag formiddag.

Jeg reiser meg opp og svaier med vinden, jeg strekker armene opp i luften og hører gospelkoret i hodet mitt, jeg smiler, jeg ser de i min fantasi, de står samlet langs jordet. De synger, klapper og smiler. Jeg elsker fantasikorer mitt, de gir meg masse energi og glede. Jeg ser alle typer mennesker som står og synger.

I det siste har de sunget ”FRIHET” så klapper de, og synger mer ”FRIHET”. Jeg danser med og synger det samme. Jeg har et smil om munnen når jeg setter meg ned på steinen andpusten.

Jeg tenker tilbake på begynnelsen av helgen og blir med ett litt trøstesløs og oppgitt.

Livet mitt er så utrolig dødt og hverdagslig, alt er bare grått, trist og dystert. Det er ingen glede, glød eller morsomheter lengre. Alt er bare tungt.

Jeg jobber som regnskapsleder i en bokhandel og jeg styrer min egen arbeidstid, noen dager er lange, andre dager kan jeg gå hjem normalt, som alle andre.

Mitt mønster er å slutte tidlig på fredag, og det gjør jeg også denne fredagen: Jeg drar og handler, så nærmest løper jeg hjem og begynner å vaske fredagsrent, da har jeg ikke så mye igjen til lørdagen, før jeg går til steinen.

Jeg lager alltid middag til Gunnar, og denne fredagen var jeg ekstra nøye med å lage det han liker så godt, nemlig hjemmelagede karbonader med løk, poteter, raspede gulrøtter og stuet kål. Og selvsagt tyttebærsyltetøy. Alt står ferdig når han dukker opp.

Han setter seg på sin faste plass og sier knapt hei.

Gunnar og jeg har vært gift i 35 år nå, vi kjenner hverandres humør, rutiner og lyder, vi bruker ikke mange ord.

Fredagen gav han meg et smil når han satt seg ved middagsbordet. Denne middagsretten er absolutt hans favoritt.

Han får en ølboks på fredag og tre på lørdag. Gunnar tåler ikke mye alkohol og hadde ikke jeg rasjonert ølen, så hadde han gått konstant beruset.

Denne stilletiende avtalen har aldri vært opp til debatt. Han kjenner sin svakhet like godt som jeg, og de gangene han har brutt dette, og drukket alle 4 boksene på en kveld, ja da blir det ingen dagen etter. En annen ting er at han blir utidig full og lite morsom. Han blir gnålende og snakker om ting som skjedde for en evighet siden, og som jeg har hørt en million ganger før. Jeg orker ikke å svare ham engang. Deretter begynner han å tråkke foran tv-en, og diskuterer med seg selv. Da om gamle ting som har skjedd. Jeg lukker ørene og ser på tv-en, strikker sokker eller løser kryssord.

Gunnar er verktøymaker og en nevenyttig kar, han er 1.90 høy og tynn som en bønnestengel, han elsker å ligge på sofaen halve kvelden og resten av kvelden tilbringer han i kjelleren, i ”snikkerboden” sin. Han jobber med mange spennende prosjekter. Han dreier de lekreste boller, og lager noen flotte lysestaker. Dette gjør han hele året, så drar han på en julemesse og får solgt alt.

Jeg har aldri vært med, eller hørt hvor mye han tjener på dette prosjektet, men det er en hobby han trives med. Han går i skogen og finner tresorter og materiale, som han først må tørke i flere måneder. Så grubler han en stund på hva han skal lage, lager gjerne noen skisser først, og så begynner prosessen med å skape. Produktene står til tørk en stund, før han setter dem inn med voks eller lakker dem.

Gunnar var engang mørk, nå er han grå, synet hans er blitt veldig dårlig og han bruker sterke briller. Han er meget plaget med sitt dårlige syn, og på jobben må han bruke forstørrelsesglass når han stanser ut verktøy.

Han har jobbet der i 35 år, fra å være lærling, til i dag å være sjefs verktøymester. Han lærer opp nye verktøymakere, og han er sensor til fagbrevet. Han er på rett hylle og han kan faget sitt.

Han har mistet førekortet etter fyllekjøring, det er også et ”ikke” tema i huset vårt. 

Vi har den nyeste Audi A6 som jeg kjører, mens Gunnar sykler til jobben, det går greit for det er en kort vei.

Han er meget nøye med bilen, før hadde jeg egne kjøresko, og så måtte jeg ta av meg skoene utenfor, men det har jeg sluttet med. Vi bytter bil hvert annet år selv om den ikke er kjørt noe særlig.

Jeg jobber med regnskap, og har holdt på i 35 år. Selv når ungene kom og var små, så førte jeg regnskap hjemmefra etter at de hadde lagt seg.

Først kom vår datter Trine, som i dag er 34 og børsanalytiker i Oslo. Hun er pappas øyesten og ligner ham i kroppen. Lang over 1.70, vakker med mørkt langt hår og nydelige brune øyne. Hennes hobby er å løpe maraton og hun er dessverre fremdeles singel, selv om jeg ønsker meg barnebarn.

Trine ringer meg en gang i uken, kommer aldri på besøk, og ved høytider drar hun utenlands til venner.

Vegar er 32 og driver sitt eget bakeri/konditori i Oslo. Han ligner meg, liten, rund, og ikke mer en 1.69. Yrket synes på kroppen hans. Han har levende blå øyne og er min lille øyesten. Vegar lever i partnerskap, med en mann som heter Trym og er konditor. Deres bedrift er stor suksess i Oslo, og de ønsker å åpne flere filialer også.

Vi ser dem aldri. Gunnar aksepterer ikke at hans sønn er homo. Jeg ringer hver uke og vi har en god mor og sønn samtale.

Jeg er liten, ikke mer enn 1.67, jeg tror jeg har krympet litt og isteden est ut, men det er uinteressant. Jeg er blitt grå i håret med klare blå øyne, og er rund som en kule. Jeg tenker alltid hver mandag at jeg skal begynne å gå mer, men på tirsdag så har jeg glemt det.

Jeg har ingen helseproblemer og jeg spiser ikke masse usunt, det er bare at jeg aldri beveger meg annet enn på min lørdagstur. Jeg sitter for det meste på jobben, og sitter når jeg kommer hjem,. En gang i uken besøkes fengslet. Jeg er besøksvenn for innsatte, jeg har vært det i 20 år.

Det er mange spennende mennesker og jeg har mine faste ”klienter” som har de mest utrolige historier å fortelle. Jeg elsker disse kveldene, og jeg føler at jeg lever. Jeg har med meg kaffe og boller fra bakeren og jeg ler mye sammen med mine ”klienter”.

Jeg har bygget opp portefølje med aksjer og tatt ut utbytte, så vi er gjeldsfrie og har meget god økonomi.

Materielle ting er ikke viktige for Gunnar og meg, selv om vi sitter med både hus, hytte og siste års modell bil. 

Når vi giftet oss fikk vi 100000 som startkaptial av Gunnars foreldre, og faren hans holdt en tale til brudeparet Ragnhild og Gunnar Kjeldsen, hvor de gav oss ”en grunnmur” til å starte vår felles bedrift, en familie. Godt sagt, og pengene gav oss en meget god start.

Vel, middagen står på bordet også denne fredagen og vi spiser i stillhet. Jeg lurer på når jeg skal fortelle Gunnar den store nyheten. Jeg sitter og tenker på at det vil være best å si det når Norge Rundt sendes, for da vil han kanskje ha roet seg til Først & Sist, mitt yndlingsprogram.

Maten er perfekt og Gunnar reiser seg og takker for maten. Han tar med seg resten av ølboksen inn i stuen og går bort til den rosa sofaen.

Jeg hater den fæle stuen vår. Vi har en rosa velur salong, som vi har overtatt etter Gunnars foreldre da de døde. De rosa lampeskjermene med hengende tråder rundt kanten. De to brune stresslessene som vi har hatt i over 30 år, og som passer Gunnars kropp, men ikke min, jeg får vondt i ryggen.

Jeg har foreslått at vi skal pusse opp, fornye stuen med nye møbler. Det er unødvendig synes Gunnar for stua er fin. Det rare er at når tv-en gikk i stykker, da fikk vi ny 32 tommer, som henger på den ene veggen, og ser helt malplassert ut.

Gunnar kjøpte denne pga øynene, men den passer ikke inn i resten av stua, altfor moderne i vår ellers smakløse stue.

Jeg rydder etter middagen, vasker opp.

Vi har oppvaskmaskin, men Gunnar mener at den bare skal brukes en gang i uken, derfor er dette blitt en vane.

Jeg står og ser på solnedgangen, og de flotte høstfargene. Jeg liker denne stunden, alene på kjøkkenet. Jeg avslutter, for nå er kjøkkenet ryddig.

Jeg trakter te og tar frem skillingsboller, noe vi har hver fredag. To til Gunnar og ett til meg.

Jeg bærer brettet inn i stua. Gunnar snorker på sofaen. Klokka er snart syv og Dagsrevyen begynner.

Jeg dekker på i kroken hvor stresslessene står, tenner et stearinlys, og henter de små glassene. Heller opp en drambuie til meg og gammel dansk til Gunnar.

Jeg slår på tv-en og Gunnar snur på seg.

Jeg sitter og strikker. Jeg strikker sokker til de innsatte, det er en hyggelig julepresang til mine ”klienter” som jeg besøker, hjemmelagede sokker, de blir så rørt når de får disse fargesprakende sokkene. Jeg klarer ikke å strikke med kjedelige farger, så jeg holder meg til striper, og det blir ”glade” sokker. Det er hva jeg kaller de ”gla`sokkene”, noen strikket jeg helt opp til knærne og da ble effekten enda bedre.

Gunnar reiser seg fra sofaen, titter mot bordet og ser overrasket ut. Han ser de små glassene. Ja, dette er uvant, vi pleier aldri å ha slikt på en fredag. Vi kan ta en liten en på en høytidsdag, men aldri på en vanlig fredag. Han titter litt undrende på meg, men jeg gidder ikke gi ham blikket tilbake, jeg sitter og strikker. Og jeg grubler på hvordan jeg skal klare å si det. Den store nyheten.

Under Dagsrevyen sitter alltid Gunnar og kommenterer alle innslagene, han har synspunkter på ALLE saker. Jeg er vant til det, og gidder ikke å irritere meg lengre. Nyhetene går mot slutten, værmeldingen er siste post. Jeg må drikke litt te for å få styrke, til å fortelle nyheten.

Fredagskvelden er tv kveld. Først Dagsrevyen, Norge rundt, Beat for Beat, Nytt på nytt, Først & sist og en engelsk serie som varierer.

Gunnar skuler mot det lille glasset men han tør ikke drikke, før jeg har sagt noe, så jeg tar meg god tid.

”Norge rundt” begynner, og jeg begynner å fortelle: ”Skal hilse fra Trine, hun ringte i går på jobben.” ”Jaha” svarer Gunnar.

Jeg fortsetter tar en liten sipp av drambuie, ”Hun har masse å gjøre på jobben, men det går meget bra. ”Hun ligger i trening, for hun skal løpe maraton i New York i september. Hun tror at de skal få til et besøk hos oss, før de reiser.”

Gunnar smiler, han tar hele det lille glasset på styrten. Han virker fornøyd. ”De” sier han.

Jeg drøyer litt med resten.

Det kommer et innslag om en kar som dreier boller og høye lysestaker, da skrur Gunnar opp lyden.

Mannen lager de fineste ting og han lakker de med farge, friske farger.

Gunnar ser feil og kommenterer det høylytt. Mannen lager masse forskjellige ting og prøver ut en ny teknikk. Jeg ser at Gunnar suger til seg all informasjon om teknikk og resultater. Er helt sikker på at Gunnar kommer til å prøve å lage noe lignende.

Det kommer et nytt innslag og jeg tar sats og fortsetter ” Trine kommer neste søndag og hun har med seg sin kjæreste, som hun vil at vi skal hilse på.”

Gunnar ser rett på meg, han ser skeptisk ut: ” Hvem er han? Hva gjør han? Hvor lenge har de vært sammen?”. Jentungen sammen med mannfolk, det liker han ikke. Ansiktet hans svetter og øynene er store, det renner litt sikkel fra munnviken, du kan se på han at han er oppskaket. Hans lille øyesten, sammen med en mann, da involverer han seg.

Nå må det briste eller bære, jeg kremter ” Det er en kollega på jobben, han er IT sjefen og de har funnet tonen. De har vært kjærester i 4 måneder, og har mange felles interesser, som løping, og klatring. De elsker teater og de danser sammen.”

Gunnar bare stirrer frem for seg, som om jeg akkurat har fortalt at noen er død. Han er litt lammet og spør: ”Hvor gammel er han? Hva heter han?”

Det må bare komme, jeg svarer ” Han er 35 år, og han har ikke vært gift eller har barn. Han heter Ramasan og er opprinnelig fra Tyrkia. Ramasan har bodd i Norge i over 30 år.” Jeg ser rett på tv-en, jeg tør ikke se på Gunnar.

Han reiser seg heftig fra stolen, er sprutrød i ansiktet, øynene er kjempestore, og han tar drambuie glasset mitt og kaster det inn i veggen ved siden av tv-en. Den brun/ hvite væsken renner sakte ned fra veggen, glasset ble pulverisert og sprutet overalt.

Jeg ser på flekken og tenker. Nå har jeg nok å gjøre i morgen. Jeg må vaske hele stueveggen, og få støvsuget opp glasspulver og biter.

Han styrter inn på kjøkkenet, inn i kjøleskapet og henter en ny ølboks. Åpner den og drikker raskt, han søler når han kommer gående inn i stuen.

Så begynner han å traske foran tv-en. Han mumler, banner og trasker mer. Hele han er i opprør, og egentlig er han knust over at øyestenen er stor jente. Han kan ikke skjønne at jentungen som han har løftet, lekt, husket og oppmuntret til å drive med orientering når hun var liten. Plutselig har funnet en annen mann i livet sitt. Hans Trinemor er blitt stor.

Jeg konsentrerer meg om strikketøyet mitt, synes jeg har noen flotte farger.

Jeg er klar over at dette utbruddet vil vare noen timer, men jeg håper han får roet seg før Først & sist, for det fredagsprogrammet liker jeg best.

Gunnar spør ikke noe mer, han vil ikke vite. Han er en rasist, det er jeg klar over, så han kommer aldri til å akseptere at hans lille øyesten finner seg en ”utlending”.

Nå vil han drikke opp all ølen og bli beruset, så ville han skrike og mase noen timer, før han sovner.

Etter tre ølbokser og en gammel dansk, faller han ned i stolen sin. Han sitter stille og ser på ”mitt” tv-program. ”Først & sist” har med varierte, spennende mennesker, noe ganger mennesker som ikke passer sammen, og det i seg selv er spennende å se om det blir pinlig eller å se hvordan programlederen klarer å få sydd sammen alle kategorier.

Jeg rydder opp, og sier godnatt til Gunnar, han svarer snøvlete god natt. Jeg gir ham et kyss på pannen.

Jeg legger meg i sengen, og hører at han henter den siste ølboksen, mens han trasker foran tv-en frem og tilbake.  Ikke rart at teppet er slitt foran tv-en, han har gått der i 35 år, først bærende med barna som ikke ville sove, og senere med alt sinne.

Jeg ligger og tenker på at i morgen kommer til å bli en fin dag. Om sola skinner, så skal jeg ta med meg te og lunsj til steinen, for jeg vil sitte der lenge.

Det kommer en gartner til oss i morgen for å rydde hagen, mine dårlige armer og Gunnars syn gjør at vi leier inn hjelp hver vår og høst, vi klarer å gjøre litt men ikke den store vår og høstryddingen.

Det klirrer og smeller i glass i stua men dette braket er kraftigere, kanskje han traff tv-en. Jeg flirer, går det an å bli så dum.

Jeg orker ikke gå ned og se, da vil han bare krangle. Nei jeg rydder og vasker i morgen.

Jeg døser av og gospelkoret dukker opp ved siden av sengen. De synger ”FRIHET” og jeg hører rytmen, ”FRIHET”, så klapping, og de fortsetter å synge.

Jeg er i fred med å sovne, da hører jeg tunge skritt opp trappa. Gunnar kommer inn på soveværelset. Han tar av seg tøyet der han står, og detter ned i sengen.

Jeg later som jeg sover, henter sovepusten min, for jeg orker ingen diskusjon eller fyllenummer, som ikke gir meg noe.

Han legger seg på ryggen, mumler og banner. Så legger han seg på siden, da vet jeg at han sovner snart. Han faller ned på ryggen og begynner å snorke tungt, skikkelige tømmerstokker.

Jeg skal være døv om jeg ikke hører, men nå sover han tungt.

Jeg ligger og hører på pusten og snorkingen.

Gospelkoret dukker opp i hodet mitt og synger. Jeg ligger der, og ser at jeg reiser meg i sengen.

Plutselig står jeg skrevs over Gunnars kropp, han har armene ned langs kroppen, og jeg står med puten i hendende.

Jeg står over han med strake armer i været og puten høyt i lufta.

”FRIHET” hvisker jeg ”FRIHET”, så tar jeg puten og legger den over ansiktet til Gunnar, han rekker ikke reagere. Jeg legger hele min tygde mot puten, og armene hans spreller for å komme seg løs. Jeg hører ”FRIHET” og hvisker med. Det blir sterkere og sterkere. Jeg ligger over ham en god stund og føler en indre ro. En deilig glede, nå er kroppen hans helt stille.

Jeg ruller over på ”min” side av sengen, med et smil om munnen. Jeg lukker øynene og gospelkoret klapper. Jeg faller inn i en god søvn.

Jeg våkner tidlig på lørdag, slik jeg alltid pleier, står opp, orker ikke å ligge lenge. Ryggen pleier å si ifra om det ble for lenge.

Jeg går ned, og ut for å hente Aftenposten. Så sitter jeg med min nypete og nyter begynnelsen på denne deilige lørdagen.

Jeg dekker frokostbordet og tenner et lys. Vi har alltid egg på lørdag og varme rundstykker.

Jeg går i gangen og bruker stekepannen og en sleiv som klokke, jeg slår tingene mot hverandre.. Når Gunnar sover, eller er i kjelleren, er dette en fin måte å gi beskjed om at det er mat.

Det er ingen reaksjon, jeg venter litt, så går jeg i gangen og smeller igjen.

Jeg setter meg ved frokostbordet og begynner å spise.

Rart at Gunnar ikke kommer, men jeg maser ikke mer, aldri mer enn to ganger.

Jeg lar frokosten stå fremme, begynner å støvsuge og vaske stua. Det tar noen timer.

Sannelig har han ikke klart å knuse tv-en, den er ødelagt og jeg må være forsiktig, så jeg ikke skjærer meg.

Jeg gjør meg klar og drar av gårde rundt tolv, med ryggsekken full og et teppe, Nå på høsten er det kaldt å sitte på steinen lenge. Sola er fremme, skyene forsvinner. Jeg går meget bestemt, kjenner svetten på ryggen allerede for ryggsekken ligger inntil. Jeg svetter i pannen og får en tyngre pust.

Steinen står og venter på meg. Jeg smiler til den.

 ”Hei” sier jeg, så hyggelig å se deg. Jeg setter meg og ser utover havet, så deilig, så deilig.

Jeg tar frem te og brødskivene, sitter og gynger frem og tilbake med vinden.

Så hører jeg at de kommer, gospelkoret, de er energiske, glade. De synger FRIHET”, ”FRIHET”. Jeg gynger med og lukker øynene.

Så reiser jeg meg opp, strekker armene i luften og synger så høyt jeg kan. Jeg kjenner varme i hele kroppen av glede. Jeg vil leve, danse, spise ha det gøy.

Jeg ser min fremtid som mormor, med lange reiser til sol og varme. Nye mennesker, nytt språk. Jeg står der med armene rett i været og skriker ”FRIHET” og jeg er i lykkerus.

Når jeg står slik, svaier og synger, så hører jeg sirener og ser blå lys.

Jeg tenker: ”Jeg har en drøm og den har jeg fått oppfylt”…jeg synger ”FRIHET”.

Vidsyn

Livet er deilig. Det å ha vidsyn, det hjelper.

Jeg kan bli så snever at jeg ser bare det jeg vil se, og derfor jobber jeg med det.

Det å ikke begrense meg. For jammen er det lett å begrense, og ikke se alle mulighetene som finnes.
Jeg malte dette bildet, når jeg var i en begrenset tilstand. Verden er ikke så lukket som øyet oppfatter.
Det er ikke så svart/hvitt.

Mitt prosjekt Femti-flott og frodig tikker seg fremover, dager og uker forsvinner raskere enn jeg ser.
Og nå skal "gruppen" ha ett inspirasjonsmøte.
Nå skal det settes i gang, og vi skal legge en milepælsplan....

For jammen til meg finnes det ikke mye der ute :-)

La Masken falle....

Handlingsorientert



Jeg er kommet i den situasjon at jeg er handlingslammet.

Nå har jeg satt meg selv i fugleperspektiv, fordi da får jeg puste, jeg trenger å puste og føle at jeg er fri :-)
Fri til å leve ut den kreative kunstneriske siden, som jeg opplever jeg må vie mer tid.

Jeg går til coach og dermed tvinger jeg meg selv til å handle. Nå kan jeg ikke skye ting foran meg. Jeg blir utfordret til "å gjøre".

Mine fokusområder holder jeg nå på å strukturere, jeg har ett liv og da må jeg finne gløden, gleden og galskapen.
Prosjekt femti, flott og frodig skal fylle mitt hodet og gi meg noen spennende måneder.

Jeg vil videre, livet er oppturer og nedturer. Heldigvis er ikke livet en rett linje, det er i motgang at en har den største veksten.

Skapertrang

Ja idag våknet jeg med en slik skapertrang. Tidlig lørrdan morgen, og jeg kjente at jeg måtte i ateliet idag.

Jeg var så ivrig, nesten løp dit. Det er mye som må gjøres før en kan begynne.

1. Varme opp rommet
2. sette stemning
3. tenne lys
4. rydde klart
5. ta inn maling
6. ha med te og vann
7. god musikk
8. KLAR

Nå har jeg jobbet i noen timer allerede, og nå må malingen tørke litt, før jeg kan gå ut og jobbe videre. Jeg maler med acryl, og det tørker ganske fort. Det jeg gjorde idag var å jobbe med 3 lerreter, hadde så mye som måtte ut !!!!
Det ser veldig flott ut, og gjett hvilke farger?!
Jo brune av alle ting, jeg våknet med Toscana i hodet og dermed så ser jeg deilige landskap.
Brunt Umber, Raw Sienna , slike flotte farger som en blir utrolig rolig av.
Jeg har en 1/2 times tørk, og så er det ut igjen, nå roper avisen og te på meg.
Herlige kreative dag. YES.....