Min store søster, som nå ligger på Riksen fikk hjerneblødning.
Hun er flyvertinne og var vei til jobb, nytt oppdrag, en tur til København.
På Gardermoen har de egen parkering for ansatte, og hun parkerte der som hun alltid gjør.
Når hun kom ut av bilen, så kjente hun er skjærende smerte i hodet, det slo henne ut, så hun lente seg til en vegg. Heldigvis kom en kollega gående, og så at noe galt var fatt.
Kollegaen fikk tilkalt ambulanse, og det bar i vei til A-hus.
Så ble min søster overført til Rikshospitalet, nevrologisk avdeling, og det ble påvist.
Hjernehinneblødning.
Lille syrran som homper rundt på krykker, og kjeder livet av seg som sykemeldt, skulle være med meg på en release som min samboer skulle være med på.
Lille syrran fikk mannen sin til å kjøre henne til releasen, men akkurat idet hun skal gå ut av bilen, så ringer tante barnet vårt Sandra, og forteller at vår store søster har hjerneblødning og ligger på Riksen.
Lille syrran og jeg er begge strukturerte, og løsningsorienterte.
Vi dro til mamma, dette kunne vi ikke fortelle på telefon. Vi hadde tatt beslutning i bilen på vei opp til mamma, at vi måtte innover. Jeg kjøre, krykkedamen vise vei ( jeg er elendig på å kjøre i Oslo).
Vi tok bilen til lille syrran inn til Riksen, og var der før 22.30.
Der fant vi en mann og to døtre helt oppløst i sorg, det var så uforståelig. Ingenting slikt skal skje, og de skjønte ikke alt legene fortalte, det var så uvirkelig.
Riksen er de beste av de beste på akkurat dette.
De fortalte at de måtte sette inn ett dren, og en trykkmåler for å få stabilisert hjernenvæsken.
Så ville de operere henne for å stoppe blødningen.
De visste ikke om de skulle Klipse eller Coiling. De måtte se det an.
Vi ventet og ventet, mann og tantebarn fikk tømt seg, fikk fortalt alt, igjen lille syrran og jeg, vi er samstemte, og vi klarte å være der for de. Vi hadde god innvirkning på de, og vi ble der sammen.
Legen kom og fortalte hvor alvorlig det var at Bente ville måtte operere tidlig fredag morgen.
Og de ville da se hvilken operasjon de valgte.
Det han anbefalte oss var å tenke at vi måtte være sterke for Bente, vi må spise, sove og få luft.
Det er kjempeviktig.
Lille syrran Trine og jeg tok inn på ett hotel, fikk sove 3 timer, før vi var på sykehuset igjen.
Vi så Bente ble kjørt ned til operasjon.
Vi samles på Riksen i kantinen, og det er vel de lengste 12 timene noen av oss har opplevd.
Når vi samles så snakket vi og snakket, tantebarna er bunn fortvilede og vi snakket masse.
Så la vi en plan, jentene dro til kollektivet sitt og hentet tøy, de ville bo hjemme hos pappa.
Når de kom tilbake så skulle vi spise felles lunsj.
Mannen Geir, var hos oss.
Vi pratet og pratet.
Jentene kom tilbake og vi spiste, vi ventet og ventet. Humøret sank og steg, vi gråt og var fortvilede.
Min rolle siden jeg ikke går med krykker og sitter i rullestol, var å gå med jentene.
Fokusskifte, gå i gangene, prate, tok de på tur. Det hjalp.
Så etter 7 1/2 time ringte legen, og de sa at operasjonen var over, Bente var på oppvåkning.
De hadde benyttet seg av klipsing av aneurismet.
Vi hadde nådd milepæl en, nå var det bare å vente videre.
Vi spiste middag , gikk turer og ventet.
Det tok over 5 timer før hun var på avdeling. Mannen Geir fikk treffe henne først.
Vi hadde forberedt de på at hun var barbert i fronten, slik at de barna og mann ikke fikk sjokk.
Men hun var våken, full på morfin men våken. Vi hadde nådd milepæl nr 2.
Vi var så heldige at alle fikk se henne 5 min.
Så dro vi alle hjem og sov.
Lørdagen dro vi innover med mamma, hun trengte å se sin førstefødte, hun hadde vært fra seg av redsel.
Vi fikk alle se henne 5 min hver. Bente var godt dopet, men hun snakket, var blid og hadde en meget hyggelig tone med alle sykepleiere.
Hun lå på ett overvåkingsrom med 4 pasienter og masse pleiere, som satt og så på datamaskinen, og fulgte med.
Nå er det gått en uke, det har gått fremover, og vi er bare lykkelige.
I helgen har vi hatt en nedtur, de har tatt bilder og ser at Bente har spasmer i hjernen, det er ikke bra.
De har nå gjort så drenet og trykkmåleren er operativ igjen, og det er den som styrer hjernevæsken.
Hun fikk nye medisiner som hun kastet opp og ble derfor dårligere.
Og de har dermed pøst på med masse mer medisiner.
Nå sier de at bare nærmeste får lov å besøke.
Med så mye medisiner så sover hun det meste av tiden, og jeg tenker at det er sikkert fint, for da leger hodet seg.
Hun drømmer mye, og når vi får våre 5 min, ja da forteller hun mye rart.
Men vi er klar over det alle sammen, lar henne fortelle, ler ikke av henne.
I går lørdag var mamma og jeg inne på kvelden, Bente hadde surret mye på morgenen.
Men når vi var der så var hun ganske så klar, synes vi.
Ja hun sier noe som er bare rart, men hun var ikke tåkete.
Hun ligger til overvåking enda, så det er noe som ikke er bra, og de sier at hun må ta medisiner som forebyggende, det skjønner ikke syrran, hun vil ikke være dopet.
Hun får kvalmedempende også.
Hva gjør det med oss, jo vi blir en hel familie, vi snakker sammen, og vi tar vare på hverandre.
Vi står sammen rett og slett.
Vi håper på en god opptur nå, at det går riktig fremover.
Prognosene når de snakker prosent er ikke så positive, men vi klamrer oss til at det vi ser er positivt, vi opplever at hun stadig blir bedre.
Syrran min jeg heier på deg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar